Om Svalbard

Geografi

Svalbard er en norsk øygruppe i Arktis, omtrent midtveis mellom fastlands-Norge og Nordpolen. Beliggende mellom 74° og 81° grader nord består Svalbard av en rekke øyer, holmer og skjær, hvorav den største er Spitsbergen. Isbreene på Svalbard dekker 36 502 km², eller rundt 60 %, mens 30 % er bart fjell og 10 % er vegetasjon. Den største isbreen er Austfonna (8 412 km²) på Nordaustlandet. Landformene på Svalbard har blitt til etter gjentatte istider, der isbreene kuttet det tidligere platået opp i fjorder, daler og fjell. De to høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1713 m) og Perriertoppen (1712 m). Den lengste fjorden er Wijdefjorden (108 km).

Dyreliv

Isbjørn er kanskje det dyret de fleste forbinder med Svalbard, men det finnes flere andre dyr som også kaller Svalbard for hjem: hvalross, grønlandssel, ringsel, steinkobbe, hvithval, grønlandshval, narhval, Svalbardrype, polarrev og Svalbardrein. Svalbardreinen er genetisk forskjellig fra andre underarter av reinsdyr. Den har kortere bein og kan ha et inntil 10 cm tykt fettlag på kroppen. Farvannene rundt Svalbard er næringsrike, og sommerstid kommer det store mengder sjøfugl til øygruppen. Det finnes syv nasjonalparker og 23 naturreservat som dekker to tredeler av øygruppen, og dette beskytter i stor grad den urørte og veldig skjøre naturen som preger Svalbard.

Midnattssol, klima og temperatur

Øygruppen har et arktisk klima, men med betydelig høyere temperaturer enn andre områder på samme breddegrad, grunnet hyppige lavtrykkspassasjer og det varme Atlanterhavsvannet. Fjordene på vestsiden av Spitsbergen er i dag isfrie store deler av vinteren, men møter du på folk som har vært her i siden tidenes morgen, kan de fortelle historier om da man kunne gå til fots fra Longyearbyen til Pyramiden eller Barentsburg.

Middeltemperaturen er -16 grader i januar, og +6 i juli, og det er generelt lite nedbør i Longyearbyen (selv om det kan være nok av ruskevær!). Ved kysten går permafrostlaget 100 meter ned i bakken, og sommerstid tiner kun den øverste meteren med jordsmonn. Store deler av året er preget av enten mørketid eller midnattssol, og det setter et spennende preg på naturopplevelsene. Longyearbyen har midnattssol fra 20. april til 23. august, og mørketid fra 26. oktober til 15. februar.

Befolkning

Svalbard har rundt 2 650 innbyggere, hvor de fleste bor i Longyearbyen, som er administrasjonssenteret for øygruppen. I tillegg finnes det internasjonale forskningsstasjoner i Ny-Ålesund og Hornsund, samt meteorologiske stasjoner på Bjørnøya og Hopen. Det russiske samfunnet i Barentsburg utgjør en betydelig del av befolkningen utenfor Longyearbyen, og et fåtall mennesker bor også i Pyramiden. Med unntak av stasjonene på Bjørnøya og Hopen, ligger alle bosetninger på Spitsbergen, den største øya i øygruppen.

Longyearbyen har cirka 2 100 innbyggere, som representerer over 50 nasjonaliteter, selv om flertallet er norske. Befolkningen på Svalbard er yngre enn på fastlandet, med en stor andel i aldersgruppen 25–49 år. Svært få innbyggere er over 70 år, noe som understreker den unike og dynamiske demografien i dette arktiske samfunnet.

Kullindustrien

Allerede i 1610 ble det kjent at det var kull på Svalbard, men det var først i 1899 at Søren Zachariassen hakket ut 60 tønner kull på Bohemannsflya som han solgte på gata i Tromsø for 1 krone tønna. Han klarte ikke oppdrive nok kapital til å starte kommersiell drift, men i 1906 åpnet amerikaneren John Munro Longyear Gruve 1, Amerikanergruva. Året etter ble det første kullet sendt ned til fastlandet, og en mer enn 100 år lang gruveindustriperiode var i gang. Men, det var ikke helt enkelt å sitte i Nord-Amerika og drive kullgruve på Svalbard, ei øy totalt isolert fra omverdenen halve året. I 1916 solgte Longyear kullselskapet sitt til Store Norske Spitsbergen Kullkompani A/S. Av all bergverksdrift som har vært forsøkt på Svalbard er kulldrift det eneste som har vært varende og lønnsomt. Store Norske driver fortsatt Gruve 7 idag.

Turisme på Svalbard

Turismen på øya har like lang fartstid som kullindustrien. De første turistene som kom til Svalbard var rike europeere som dro på jakt og skrev bøker om det, og deres formidling banet veien for cruiseturismen på øygruppa. I 1896, tre år etter at han grunnla Vesteraalens Dampskibselskap (som senere ble til Hurtigruten), startet Richard With “Sportsruten” som gikk fra Hammerfest til Svalbard.

Samme år satte selskapet opp et hotell med plass til 30 gjester. Dette ble brent ned av tyskerne i 1943, men det rakk å legge grunnlaget for turisme i Longyearbyen. Den kommersielle satsingen på turisme og reiseliv i Longyearbyen startet på begynnelsen av 1900-tallet, og siden den gang har reiselivet vært i kraftig vekst. Antall årsverk i reiselivet er mellom 450-500, og det er i dag en av tre hovednæringer på Svalbard.