Longyearbyen_Svalbard_Settlement_Vacation_Travel_Explore_Architecture_Arctic_Agurtxane-Concellon

Del:

Hjem

Om Svalbard

Som et siste stopp før Nordpolen, tidligere en arktisk utpost, nå en eksotisk turistdestinasjon - her er noen kjappe fakta om Svalbard.

Befolkning

Svalbards befolkning er på ca. 2650 personer, hvorav hoveddelen bor i Longyearbyen, som er administrasjonssenter for øygruppen. I tillegg finnes det et russisk gruvesamfunn i Barentsburg, et forskningssamfunn i Ny-Ålesund, og et fåtall mennesker som bor i Pyramiden, Svea, i Hornsund, på Bjørnøya og Hopen. Alle bosetningene ligger på øya Spitsbergen, med unntak av de meteorologiske stasjonene på Bjørnøya og Hopen. I Longyearbyen bor ca. 2100 personer, fra over 50 nasjoner. Hovedandelen er norsk, og de største utenlandske gruppene er thailendere, svensker og russere. Gjennomsnittstiden "fastboende" er på Svalbard er 7 år, og ved inngangen til 2016 hadde en fjerdedel av befolkningen bodd her i mer enn 10 år. Svalbards befolkning er ung, og sammenlignet med fastlandet er det en klar overvekt av personer i aldersgruppen 25 - 49. Få er over 70.

Geografi

Svalbard er en norsk øygruppe i Arktis, omtrent midtveis mellom fastlands-Norge og Nordpolen. Beliggende mellom 74° og 81° grader nord består Svalbard av en rekke øyer, holmer og skjær, hvorav den største er Spitsbergen. Isbreene på Svalbard dekker 36 502 km², eller rundt 60 %, mens 30 % er bart fjell og 10 % er vegetasjon. Den største isbreen er Austfonna (8 412 km²) på Nordaustlandet. Landformene på Svalbard har blitt til etter gjentatte istider, der isbreene kuttet det tidligere platået opp i fjorder, daler og fjell. De to høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1713 m) og Perriertoppen (1712 m). Den lengste fjorden er Wijdefjorden (108 km).

Midnattssol, klima og temperatur

Øygruppen har et arktisk klima, men med betydelig høyere temperaturer enn andre områder på samme breddegrad, grunnet hyppige lavtrykkspassasjer og det varme Atlanterhavsvannet. Fjordene på vestsiden av Spitsbergen er i dag isfrie store deler av vinteren, men møter du på folk som har vært her i siden tidenes morgen, kan de fortelle historier om da man kunne gå til fots fra Longyearbyen til Pyramiden eller Barentsburg. Middeltemperaturen er -16 grader i januar, og +6 i juli, og det er generelt lite nedbør i Longyearbyen (selv om det kan være nok av ruskevær!). Ved kysten går permafrostlaget 100 meter ned i bakken, og sommerstid tiner kun den øverste meteren med jordsmonn. Store deler av året er preget av enten mørketid eller midnattssol, og det setter et spennende preg på naturopplevelsene. Longyearbyen har midnattssol fra 20. april til 23. august, og mørketid fra 26. oktober til 15. februar.

Dyreliv

Isbjørn er kanskje det dyret de fleste forbinder med Svalbard, men det finnes flere andre dyr som også kaller Svalbard for hjem: hvalross, grønlandssel, ringsel, steinkobbe, hvithval, grønlandshval, narhval, Svalbardrype, polarrev og Svalbardrein. Svalbardreinen er genetisk forskjellig fra andre underarter av reinsdyr. Den har kortere bein og kan ha et inntil 10 cm tykt fettlag på kroppen. Farvannene rundt Svalbard er næringsrike, og sommerstid kommer det store mengder sjøfugl til øygruppen. Det finnes syv nasjonalparker og 23 naturreservat som dekker to tredeler av øygruppen, og dette beskytter i stor grad den urørte og veldig skjøre naturen som preger Svalbard.

Arctic MelFred oct2016 26

Oppdagelsen

De første nedtegnelsene der Svalbard er nevnt er fra 1194, men det var Willem Barentz, i et forsøk på å finne en annen rute til Østen, som i 1596 kom ut av kurs i tykk skodde og drev til Svalbard. Det var en øygruppe med masse fjell, isbreer og lange og dype fjorder stappfulle av hval. Rikdommene kunne riktig nok ikke måle seg med kryddermarkedene i det fjerne Østen, men hval var ettertraktet i Europa, som hungret etter olje til lampene sine. I begynnelsen av 1600-tallet begynte en intens hvalfangst, med opptil 200 fartøy i sommersesongen. Vinterstid derimot var Svalbard et ugjestfritt isøde, og det skulle gå 34 år fra oppdagelsen til noen klarte en vellykket overvintring. I 1630 ble åtte engelskmenn gjenglemt på grunn av en misforståelse, men de overlevde utrolig nok på gammelt hvalkjøtt og spekkrester, og med det var grunnlaget for en helårstilværelse på Svalbard lagt.

Norsk fangst

Norske fangstmenn intensiverte sin tilstedeværelse på Svalvard fra 1850-tallet, og mot slutten av 1800-tallet var overvintring blitt vanlig. Fangstmennene fangstet rev og isbjørn om vinteren, sel om våren, og fugl og sanking av egg og dun om sommeren. På høsten var rype og reinsdyr viktige byttedyr. Fangstmennene fartet over store områder og benyttet et nettverk av fangsthytter. Mye av fangsten var til eget forbruk, men de solgte også pelsverk, dun og reinkjøtt for å skaffe penger til forsyninger. På det meste overvintret et femtitalls fangstfolk, noe som gikk hardt utover viltbestanden. Særlig «oppfinnelsen» med selvskudd av isbjørn førte til en effektivisering som gikk hardt ut over bestanden. En av de største isbjørnjegerne var Henry Rudi, som i løpet av sine år på Svalbard felte omkring 750 bjørn, med 115 bjørn som årsbeste. En annen kjent fangstmann var Hilmar Nøis, Kongen av Sassen. Han hadde 38 overvintringer mellom 1909 og 1973, flere sammen med kona si, Helfrid Nøis.

reinsdyr

Kullindustrien

Allerede i 1610 ble det kjent at det var kull på Svalbard, men det var først i 1899 at Søren Zachariassen hakket ut 60 tønner kull på Bohemannsflya som han solgte på gata i Tromsø for 1 krone tønna. Han klarte ikke oppdrive nok kapital til å starte kommersiell drift, men i 1906 åpnet amerikaneren John Munro Longyear Gruve 1, Amerikanergruva. Året etter ble det første kullet sendt ned til fastlandet, og en mer enn 100 år lang gruveindustriperiode var i gang. Men, det var ikke helt enkelt å sitte i Nord-Amerika og drive kullgruve på Svalbard, ei øy totalt isolert fra omverdenen halve året. I 1916 solgte Longyear kullselskapet sitt til Store Norske Spitsbergen Kullkompani A/S. Av all bergverksdrift som har vært forsøkt på Svalbard er kulldrift det eneste som har vært varende og lønnsomt. Store Norske driver fortsatt Gruve 7 idag.

Turisme på Svalbard

Turismen på øya har like lang fartstid som kullindustrien. De første turistene som kom til Svalbard var rike europeere som dro på jakt og skrev bøker om det, og deres formidling banet veien for cruiseturismen på øygruppa. 1 1896, tre år etter at han grunnla Vesteraalens Dampskibselskap (som senere ble til Hurtigruten), startet Richard With “Sportsruten” som gikk fra Hammerfest til Svalbard. Samme år satte selskapet opp et hotell med plass til 30 gjester. Dette ble brent ned av tyskerne i 1943, men det rakk å legge grunnlaget for turisme i Longyearbyen. Den kommersielle satsingen på turisme og reiseliv i Longyearbyen startet på begynnelsen av 1900-tallet, og siden den gang har reiselivet vært i kraftig vekst. Antall årsverk i reiselivet er mellom 450 - 500, og det er i dag en av tre hovednæringer på Svalbard. I 2015 var det 130 000 gjestedøgn, i underkant av 65% nordmenn.

Pyramiden Ghost-town Settlement Coal-mine History Vacation Travel Explore Architecture Arctic Chicco-Mattos Landscape-1920x1080
Climate Weather Glacier Arctic-scenery Svalbard Fredrik-Granath Thumbnail-1920x1920
Barentsburg Russian-settlement Arctic-history Svalbard Vacation Agurtxane-Concellon Thumbnail-1920x1920

Få siste isbjørnnytt

Få nyhetsbrevet vårt med gode tilbud, tips til hvordan du skal kle deg i kulda, og innimellom en og annen fun fact om isbjørn.

Det du trenger å vite
Hurtigruten Svalbard bruker cookies for å forbedre og tilpasse din opplevelse av våre digitale tjenester. Ved å fortsette å bruke dette nettstedet, aksepterer du bruken av cookies. Les vår Cookie-policy dersom du vil vite mer eller deaktivere informasjonskapslene. Les mer om personvernerklæring